For å begynne med teglproduksjon var det en rekke betingelser som måtte oppfylles. Aller først, gründeren måtte finnes - på rett plass til rett tid - med interesse, kunnskap og startkapital.
Rasmus var sønn nr. to av lensmann Holm Holmsen Vig i Enebakk. Da Rasmus Holmsen var 24 år, i 1787, fikk han overdratt «dragonkvarteret Vevelstad og soldatlægrene Foss og Stallerud» fra faren, som hadde kjøpt gårdene fire år tidligere.
Rasmus og hustru Dorte bodde på Vevelstad gård. Husholdet besto i 1801 av proprietæren og hans hustru, deres fem barn, en huslærer og fem tjenestefolk. Senere i 1801 døde eldstesønnen Holm, bare 16 år gammel. Clemet som var blitt født som nr. to i barneflokken, hadde i 1787 dødd bare ni uker gammel. Gunhild ble født i 1788, Clemet (den andre) kom til verden i 1790, Tarral (Thorvald) i 1794 og Christian i 1796. Yngstebarnet Christine Holmsen ble født i 1805.
Holmsenfamilien tilhørte bygdas øverste sosiale sjikt. Det sladrer bl.a. valg av barnas faddere om. De kom for det meste utenbygds fra, og var stort sett valgt blant egen slekt, bl.a. fra gårdene Vig og Børter i Enebakk. Rasmus Holmsen ble med i Christian Magnus Falsens lokale avdeling av Selskabet for Norges Vel og betalte sin del til opprettelsen av et norsk universitet. (Dette er en egen post i skiftet etter Rasmus Holmsen). Sammen med prost Hørbye var han forlikskommissær for Follo fra opprettelsen i 1797 og til han omkom bare 49 år gammel. Rasmus Holmsen druknet i Østensjøvannet 1. desember 1812, da han ville ta den vanlig brukte vinterveien over isen til Ås. Prost Hørbye brøt alle rutiner da dødsfallet skulle føres inn i kirkeboken. Han måtte bruke to linjer til en uvanlig ujevn skrift, og satte et stort kryss ved siden av for å markere sin fortvilelse og sorg.
Hovedinntektene til Rasmus Holmsen kom fra trelasthandel. I tillegg til Vevelstad med en kvantumsag på 3000 bord, kjøpte han flere skoger og sagrettigheter i bygda. Rudskogen med bygdesag i 1788, Bølerskogen og del av Karlsrudskogen i 1789, Nord-Løken gård i Kråkstad hvor moren hans kom fra, og samme år, 1798, også Boger med skog og kvantumsag på 1000 bord pr. år. Kvantumsaga på Nord-Kroer ble kjøpt i 1803 og flyttet til Foss. Rasmus Holmsen drev også mølle ved Foss og altså teglverket ved Fosstjern.
Bildet er et digitaltegnet oppmålingskart som ble laget med kommunens GPS-utstyr. Ved hjelp av satelitt ble alle punkter i terrenget peilet inn og plassert nøyaktig på kotekartet. Dette kartet er et meget godt hjelpemiddel til å finne ut hvordan all ting var på det gamle teglverket. Bokstavene på kartet er henvisninger til teksten.
Vi kan gå ut fra at Rasmus Holmsen hadde hentet kunnskap om teglverksdrift hjemme på farsgården, Vik i Enebakk. Markedet og etterspørselen fantes rundt i de nærmeste distriktene. Fra 1770-årene var det blitt moderne med tegltak, i første omgang bare på hovedbygningene på gårdene. Det har nok vært sånn at Vevelstad Verk tok opp forhåndsbestillinger, og hver sommer produserte til de som hadde bestilt. Sannsynligvis måtte kundene vente til det ble sledeføre før taksteinen kunne fraktes hjem. Teglprodukter er enda tyngre enn trelast, og de fleste veiene holdt ikke kongeveistandard.
Råvaren
Teglprodukter er brent leire. Det er viktig at leira finnes nær produksjonsstedet fordi råvaren er enda tyngre og dyrere å frakte enn ferdig brent tegl. Rundt selve teglverket og langs strandsonen ved Fosstjern er det tydelige tegn etter leirtak. Her og der ligger hauger med jordblandet leire og store stein som er skilt vekk under gravingen (A). Skraveringen av de utgravde områdene viser hvordan produksjonsanlegget etter hvert ble liggende som en øy i landskapet.
Vintring
Den oppgravde leira ble lagt i tynne lag utover svaberget øst for teglverket (B). Etter å ha vært utsatt for vekselvis frysing og opptining gjennom en hel vinter, var leira blitt lettere å bearbeide.
Sumping
Når produksjonen skulle starte på forsommeren, ble de største leirklumpene knust, og leira ble fylt over i sumpegropa (C) for å trekke til seg vann til en passe myk masse. Dette kunne ta fra 1 - 3 dager. Var leira for fet ble det tilsatt sand i sumpegropa. Fremdeles ligger det et leirlag igjen i bunnen av «dammen».
Elting
For å sikre en omhyggelig sammenblanding av leira slik at all lagdeling forsvant, måtte leira eltes. På Vevelstad Verk foregikk eltingen enten vertikalt i en leirmølle hvor leira ble bearbeidet av kniver på en roterende aksel, eller horisontalt hvor leira ble valset over i en såkalt kollergang. Begge metoder var kjent på slutten av 1700- tallet. Sikkert er det at elteinnredningen ble trukket av en hest i en hestevandring.
Før det er foretatt en arkeologisk utgraving, må det være endel ubesvarte spørsmål, spesielt om denne delen av prosessen. Kanskje (F) har vært kjelleren for en firkantet møllekasse, slik den samtidige tegleksperten Pihl beskriver den? Kan kraften fra hesten overføres fra (D) til (F)? Er den dype, brede renna (E) kanskje blitt brukt til å frakte leira fra den ene mølleinnredningen til den andre? (I avanserte teglverk ble leira malt i flere møller.)
Banke/tørkehus
Fra leira var ferdig malt og til teglsteinen var brent, måtte den ikke utsettes for regn. Formingen og tørkingen foregikk derfor under tak, men i mest mulig gjennomtrekk for at tørkingen skulle skje så raskt som mulig - vanligvis i løpet av 2 til 4 uker. En lang rekke med syllstein viser hvor vestveggen i banke/tørkehuset gikk. En ganske bred «vei» i bakken mellom (F) og (G) tyder på mye tråkk, som antakelig har foregått under samme tak. Banke/tørkehuset har vært ca. 17 meter langt, og denne størrelsen er i samsvar med enkelte andre teglverk fra samme periode.
Et åpent spørsmål
Søkket» (G) er en nedsenkning i terrenget som landmåleren fikk øye på fordi det vokste en egen plante der som var mye grønnere enn omgivelsene. Igjen må det bli gjettverk hva som har vært her. Pihl beskriver en «idealmodell» av et teglverk i sin bok fra 1802. Det er nødvendig, mener han, å ha en egen lagringsplass for ferdig tørket, ubrent stein. Beliggenheten i forlengelsen av tørkehuset, og bare fem meter fra ovnen, gjør at jeg tror (G) var et slikt lagerhus for halvfabrikata - kanskje relativt høyt også, slik som lignende hus på andre verk. Når teglarbeideren skulle flytte steinen fra tørkehuset til lageret, kalte de det «å rømme stein».
Periodisk brennovn
Teglverksovnen er selve hjertet i anlegget. Går noe galt under brenningen har alt det andre arbeidet vært forgjeves. Vevelstad Verk hadde en periodisk brennovn, en type ovn med tradisjoner tilbake til middelalderen. På mindre teglverk var denne type ovn fortsatt i bruk gjennom hele 1800-tallet. Ovnene kalles periodiske fordi det bare fyres i dem til mursteinen er brent - i ca. 8 døgn. Deretter står ovnen til langsom avkjøling i de neste 8 døgn før den brente steinen kan tas ut og ny rå stein settes inn. Hele den nederste delen av ovnen på Vevelstad Verk er intakt.
Til en brenning av 6000 stein gikk det med 10 favner tørr, oppkløyvd langved av gran, fortelles det. Det var vanlig å brenne flere ganger i løpet av sommeren og høsten. All veden måtte holdes tørr, og vi må derfor lete etter hvor vedskjulet kan ha vært. Ønsket om å utnytte alt kappet fra den store sagbruksvirksomheten har nok vært en viktig årsak til at proprietæren på Vevelstad startet teglverk. Bildet viser den gamle intakte kasseovnen fra Odal som i hovedtrekkene er samme type som sto på Vevelstad Verk (H). Murene er store, og nederst i to motsatte sider er ildstedene plassert med passende mellomrom. Teglsteinen ble stablet slik at de dannet fyringskanaler innenfor hvert ildsted. For å holde på varmen ble det lagt et torvlag på toppen. Ovnshuset hadde tak som skulle holde regnvannet ute.
Hvem jobbet på Vevelstad Verk?
I folketellingen fra 1801 er gården Wævelstad oppført med en stor hovedhusstand på 13 personer og med åtte underliggende husmannsplasser. Blant husmennene skiller Østen Christensen seg ut som den eneste som hadde tjenestefolk, både Ole på 23 år og Catrine på 19. Østen (52) og kona Inger (45) hadde tre barn på 13, 10 og 7 år. Ingers søster (47) var blitt enke og bodde også på plassen som innerst (leieboer). Forklaringen på Østen og Ingers tydeligvis gode økonomiske kår er nok at Østen både var husmann, bøkker (tønnemaker) og «tagsteensbrænder». Han var en spesialist på to områder ved siden av å være husmann.
De andre teglverksarbeiderne ble sannsynligvis også hentet fra Vevelstads egne husmannsplasser. Det hadde vært veldig interessant å se hva slags husmannskontrakter de hadde. Teglproduksjonen foregikk bare i sommerhalvåret. Hvilke plikter hadde de om vinteren? Var det de samme menneskene som møtte på teglverket hvert år? Og fikk de den samme oppgaven hver gang, så de kanskje ble spesialister alle sammen?
Hva skulle de gjøre?
Pihl's beskrivelse av sitt eget store teglverk må tjene som modell, og så får vi prøve å trekke fra litt fordi Vevelstad Verk var mindre og enklere, og ikke ga arbeid til så mange. Sannsynligvis måtte de som jobbet der ta seg av flere oppgaver hver, slik det var på andre små teglverk.
Teglproduksjon var en arbeidskrevende virksomhet som var basert på muskel kraft. Løfting og lemping for hånd, og utstrakt bruk av trillebår var hverdagen på verkene til langt opp i nyere tid. Møllekusken hadde ansvaret for å blande feit og mager leire, sand og vann i riktig forhold til en god leire. Han passet på at mølla gikk lettest mulig, så møllehesten ikke sleit seg ut. Helt toppkvalitet var det ikke på møllekuskens arbeide. Taksteinene fra Vevelstad Verk har ofte bitte små rottrevler som burde vært fjernet under eltingen.
Taksteinsstrykere og mursteinbankere kunne være både kvinner og menn. Arbeidet ved bordet minnet mye om baking - med sand som «mel», trekjevle og fuktig trekniv og en utstikkerform som redskap. Arbeidet var klissvått og kjempetungt og foregikk i full gjennomtrekk. Gikt og forkjølelse var kjente plager. På Vevelstad Verk kunne de både banke murstein og stryke takstein, det finner vi eksempler på i slagghaugen (I) hvor mislykket stein ble tippet. Leirkvaliteten skulle være forskjellig til murstein og takstein, derfor har de sikkert formet mursteinen til en brenning ferdig først, og deretter eltet den fineste leira til taksteinen. Det tok også lengst tid å tørke mursteinene. Leira måtte være tynn for å fylle mursteinformene helt ut i hjørnene. Den våte leira ble klasket med full kraft ned i formene, og toppen ble glattet til, før rammeformen ble løftet vekk og den (1-3 stk.) ferdigformede mursteinen ble satt til tørk. De måtte bli liggende på brettet til leira hadde tørket. Med en håndform kunne en mann forme 3-5000 murstein pr. dag.
Taksteinsforming krevde en fastere leire som ble kjevlet ut i passe tykke leiver og stukket ut med en form som hadde taksteinens bruttomål. For å beholde fasongen måtte krum takstein tørkes på en form av (u)brent leire. Alle disse arbeidsformene var blitt formet over den samme tremalen, slik at taksteinene skulle bli like, og til sist danne tette og gode tak. Det var viktig at knasten som taksteinen skulle henge på, ble formet som en del av steinen, og ikke satt på etterpå. På Vevelstad Verk var de flinke med å lage skikkelige knaster.
«Å stryke stein» var mer tidkrevende enn å banke stein, og krevde mer håndlag også. Dagsproduksjonen for en mann kunne ligge på 6-700 takstein.
Hovedpersonen på teglverket var Mesteren. Han hadde ansvaret for brenningen. Sviktet noe her, var alt det andre arbeidet ødelagt. Sannsynligvis stablet mesteren selv inn i ovnen, murstein nederst, og takstein på høykant oppover, øverst plasserte han teglstein som skulle til bakerovner. Det største problemet for tagsteensbrænder Østen Christensen og hans yrkesbrødre var å holde seg våken i åtte dager i strekk mens brenningen foregikk. Kanskje fikk han litt avløsning fra tjenestegutten eller den eldste sønnen.
De finnes
Takstein fra Vevelstad Verk kan vi fremdeles komme over. Gjenbruk av materialer har lange tradisjoner, og et kostbart og varig produkt som tegl er blitt flyttet fra hovedbygning - til sidebygning - til uthus, og til stadig mindre tak ettersom stein ble ødelagt. All
takstein fra Vevelstad Verk fikk bumerket VV skåret inn på knasten mens leira var våt. Derfor kan vi kjenne den igjen selv 200 år etterpå. Bildet viser fire eksempler på bumerke i naturlig størrelse. Bumerkene på knasten er ikke laget med stempel. De er ganske forskjellige, og må være «håndskrevet» med kniv av hver enkelt taksteinstryker.En gang i produksjonsperioden ble taksteinen forbedret. Lengden ble økt fra 33,5 cm. til 36,5 cm. Knasten ble litt smalere, litt høyere og mer markert i kantene. Denne endringen må ha ført til at de trengte nytt sett av former til å tørke steinen på. Det var en betydelig nyinvestering. Noen har lagt merke til at den nye Vevelstadsteinen var lik taksteinen som ble laget på verket i Vik i Enebakk. Kan vi våge å gjette på at far/bestefar Holm Vik på et tidspunkt har overdratt formene til Vevelstad Verk?
Hva kronglete kilder kanskje skjuler
Vi burde vite hvor lenge teglverksdriften ved Fosstjern varte. Det blir rene etter forskningen å finne ut av det!
I løpet av årene 1787,-88 og -89 kjøpte Rasmus Holmsen seks eiendommer. Så gikk det ni år før neste handel. Det er sannsynlig at 1790-årene ble brukt til å bygge opp virksomheter på egen grunn, både sagbruk, mølle og teglverk.
På slutten av dansketiden ble all økonomisk virksomhet i Norge kontrollert av Kongens byråkrati i København. Kommersekollegiets protokoller er microfilmet og tilgjengelig på Riksarkivet. (Det er mange filmruller som må inneholde flere km. med gotisk håndskrift!) I 1782 fikk et teglverk i Sandnes privilegium. Det blir spennende å se om Vevelstad Verk var såpass betydelig at det også finnes i samme kilde.
Amtmennenes femårsberetninger har en oversikt over de 3753 viktigste industrianlegg i året 1829. Det var 3364 sagbruk, 158 teglbrennerier, 81 stampemøller, 42 kalkbrennerier, 34 brennevinsbrennerier og 15 reperbaner. Andre virksomheter fantes bare i ensifret antall. I Akershus Amt fantes i dette året 333 av sagbrukene, 36 av teglverkene og 28 av kalkbrenneriene. Hvis grunnlagsopplysningene til femårsberetningen kan finnes, ville vi få vite om Vevelstad Verk ble telt blant de 36 verkene i 1829.
En litt overflatisk gjennomgang av den 11 sider lange skifteprotokollen fra arveoppgjøret etter Rasmus Holmsen i 1813 viser ingenting om teglverket. Men det viser ingenting om sagbrukene heller, så dette betyr ingenting. Kanskje jeg ikke har fått tak i de riktige sidene ennå.
Det sies at en låve på en av gårdene i Ski er bygget av nedrivingsmaterialer fra teglverket. Kanskje kunne gårdshistorien derfra gi noen hint om når denne låven ble bygget. Historien forteller iallfall at dette teglverket ikke endte i en brann, som veldig mange andre. Sannsynligvis var det mangel på leire i nærheten som satte sluttstrek. En foreløpig arbeidshypotese lyder på ca. 25 års virksomhet ved Vevelstad Verk.
Vevelstad Verk som kulturminne
Mindre teglverk tilknyttet gårdsdriften ble ganske utbredt utover på 1700 og 1800- tallet. De aller fleste er det bare svake minner igjen av, som spesielle navn eller en bisetning i gårdshistorien. Kanskje er det mye knust tegl på bakken som gamle folk på gården kan fortelle om. På Langhus er situasjonen nærmest motsatt. Det er helt uvanlig mange synlige fysiske rester etter det 200 år gamle verket. Det skyldes nok at området er lite og har vært uhensiktsmessig til annen virksomhet slik det ligger omgitt av utgravde sumpete leirtak på tre sider. På den annen side er det ingen tradisjonsbærere på Vevelstad. Gården gikk ut av slekten Holmsen' s eie i 1872.
Hovedbygningen på Vevelstad er senere bl.a. brukt som gamlehjem av det triste slaget, og lenge etter det igjen til kommunal ungdomsklubb, inntil hele bygningen strøk med i en påsatt brann. Teglverkstomta ligger ute av syne, og ca. 1/2 km. fra gardstunet. Vet man ingenting om lokalhistorien, ser man ingen sammenhenger mellom gardstunet, veiene i området, restene etter mølle og sag og en flott veibro over Slorabekken (bygget av Clemet Holmsen) og Vevelstad Verk ved Fosstjern. I dag må kunnskapen om Rasmus Holmsens rike formidles f.eks. gjennom en spennende kultur/natursti med mange infoplakater underveis. Reguleringen til friområde og forslaget om Fosstjern som vernet grøntsone med interessante våtmarksbiotper, burde vært mer enn nok til at Teglverkstomta var godt beskyttet. Men i Fylkestinget ble miljøavdelingens innsigelse frafalt med en stemmes overvekt. Lobbyvirksomheten til beste for eldreboliger på en lite egnet tomt hadde vært effektiv.
Langhus er Ski kommunes største utbyggingsområde. Befolkningen har økt til 10 000 mennesker som for størstedelen er kommet utenfra. Nettopp her hvor nesten alle er nyinnflyttere, er det viktig å knytte forbindelsen til stedets første store økonomiske blomstringstid. Den andre står vi midt i, med store bedrifter og mye virksomhet i næringsområdene Regnbuen og Berghagan.
Det var ønsket fra Langhus pensjonistforening og Ski eldreråd om bo- og servicesenter for eldre på Teglverkstomta, som vant frem med 22 mot 19 stemmer i Ski kommunestyre 15. oktober, i det store Kulturvernåret 1997. Nå kan bare overkommunale kulturvernmyndigheter redde Vevelstad Verk.
Se mer: Follominne 1997, Vevelstad Verk - Teglverket ved Fosstjern av Bi Five Magnus.